En landskapsarkitekt trår ukjent mark

Til våren skal jeg i gang med mitt siste semester som student, og jeg har valgt å dedikere denne tiden til å studere flyktningeleire, med spesielt fokus på kvinner og deres beskyttelse.

Hm, men det er vel ikke noen jobb for en landskapsarkitekt, tenker du sikkert da. Det er vel forbeholdt de som studerer menneskerettigheter og utviklingsstudier? Ja, det er det kanskje, men mitt fokus er ikke først og fremst på det organisatoriske plan, jeg er opptatt av de fysiske omgivelsene og hvilken premissgiver det er for muliggjørelsen av overgrep.

En flyktningeleir kan på mange måter sammenlignes med en by, den rommer ofte et stort antall mennesker, og innehar mange av de funksjonene en by har, slik som skoler, helsestasjoner, vannposter etc. Likevel er fungerer den annerledes. En slags unntakstilstand ser ut til å råde i disse ofte litt isolerte enklavene. Menneskene som er her får dekket sine grunnleggende behov: mat, ly, helsehjelp. Eller får de det?

Overgrep mot kvinner i flyktningeleire skjer ofte fra soldater og annent militært personell, men også fra innsiden blir kvinnene angrepet. Hva er det som gjør at slik voldelig adferd får lov å utarte seg? Finnes det noen måte å hindre slik adferd på?

Det finnes masse rapporter, erklæringer, guidelines, artikler og kloke ord om både planlegging av flyktningeleire, og beskyttelse av kvinnelige flyktninger. Likevel ser det ikke ut til å være noen umiddelbar link mellom disse to. Jeg vil granske dette, finne svakheter og komme med forslag til forbedringer.

Oppgaven gjøres ved AHO, institutt for urbanisme og landskap. Solidarisk samarbeidspartner er Rita Furan ved UIS. Hun studerer endringsledelse, og skriver masteroppgave med samme tema, men med fokus på hvilken måte UNHCR retningslinjer for beskyttelse av kvinner er integrert i NRC arbeid i flyktningleire. Vi planlegger å dra nytte av hverandre gjennom felles kunnskapsbase, diskusjoner og feltarbeid.

Arbeidet er i startfasen, men temaet er veldig spennende, og interessen øker for hver dag som går. Positive tilbakemeldinger fra omgivelsene er også veldig oppløftende, og tryggheten om at dette er riktig felt for en landskapsarkitekt vokser stadig.

"Mzungu! Mzungu! Hey, my friendy! Karibuni in Tanzania! Welcome to Tanzania!"

Lett forvirret snur jeg meg mot stemmen som ropte, og ser inn i 46 smilende ansikter. Minst. Jeg smiler rødmende tilbake og prøver å huske noen fraser på swahili - hvordan var det nå man sa takk igjen? Jeg mumler "thank you" før jeg smetter videre for ikke å miste de andre av syne mens jeg tenker at jeg snart må lære meg de vanligste ordene på dette språket. Hilsningsfraser er nemlig veldig viktig i Tanzania.

Målet med reisen var en studietur i regi av AHO. 15 studenter og 3 lærerer setter dette semesteret fokus på en bydel i Dar-es-Salaam. Bydelen, bedre kjent som Kariakoo, er en heftig opplevelse for stive nordmenn med 2 meter intimgrense.

Å vandre (skjønt knuffe er vel heller rette ord) seg gjennom gatene blant kjøpere, selgere, varer i alle fasonger og størrelser, biler, kjerrer overfylt med varer på vei til neste kvartal, støv og fremmede lukter setter hjertepumpa på høygir. Hørselen, luktesansen, synet - sansene kjemper mot hverandre i kampen om oppmerksomheten, mens svetten renner og hånda klemmer litt hardere om håndveska. Smilemusklene blir likevel de mest brukte på vår ferd, alle hilser, roper og smiler til det merkelige oppkommet av hvite mennesker som har rotet seg bort til denne delen av byen. Kariakoo er såvidt nevnt i Lonely planet, og lite besøkt av turister. Det er kanskje nettopp derfor den oppleves så spennende, så eksotisk og så kaotisk.

Kariakoo lever sitt eget liv. Den vokser, endrer seg fra dag til dag ut i fra sine egne regler, sine egne behov. Forsøk på å temme dyret har ikke lyktes. Politikere har gitt opp, Kariakoo er det intet håp for. Likevel er det hjemmet til mange mennesker, det er handelssentrum for folk langt utenfor Tanzanias grenser, og et sted som ser ut til å klare seg uavhengig av politisk vilje eller uvilje. Hva er det med Kariakoo? Hvilke krefter er det som gjør det så egenrådig, så tilpasningsdyktig, så dynamisk? Hvilke farer eller utfordringer står det ovenfor i fremtiden? Og hvordan kan denne bydelen utvikles på best mulig måte? Hvordan kan vi som arkitekter og landskapsarkitekter komme med nyttige innspill i debatten? Dette er spørsmål vi skal jobbe med på AHO denne høsten.

En måned i Afrika er egentlig alt for lite. En venninne sa til meg rett før jeg dro at "når du først begynner å bli glad i Afrika er det ingen vei tilbake". Jeg tror hun hadde rett. Tanzania er bare en første smakebit, jeg kjenner at jeg er sulten på mer. Men første skal jeg melde meg på swahilikurs!